Et lite bjørnedyr i skogen
Det var en fin sommerkveld. Kveldssola skinte inn mellom trærne og ned på den mosekledte steinen i den lille bekken. Bjørnedyret, hjuldyret og rundormen tok en liten pust i bekken. Bjørnedyret hadde spist litt mose til kvelds og satte seg ned på en stein og strekte på de åtte beina. Hjuldyret festet foten i mosen og strakte seg av og til ut i full lengde mens den roterte de to hjulvispene på hodet og snappet inn en og annen alge som drev forbi. Rundormen var fremdeles litt sulten men kveilet seg i et åttetall og prøvde å ikke tenke på det. Plutselig oppdaget de at bjørnedyret hadde beveget seg langt bort fra dem. Hun hadde satt seg på en kiselalge, som nå oppfattet at det ble skygge og prøvde å skli til en annen flekk med mere sol. Alle sammen lo godt.
Rundormen begynte å fortelle om noen slektninger som nylig var på en reise i verdensrommet, de hadde deltatt i et av menneskenes eksperimenter på den internasjonale romstatsjonen. "De skulle egentlig bare spise insektlarver slik de gjør til vanlig, men nå i vektløs tilstand i rommet"(1).
"Velkommen etter må jeg nesten si da", sa bjørnedyret. "Vi bjørnedyr har reist i rommet i mange år, og vi var de første dyrene som var ute i det lufttomme rommet". "Var de ute?" Rundormen måpte og kunne nesten ikke tro det. "Joda, det gikk fint det"(2, 3) sa bjørnedyret og gnafset i seg et stykke mose. Hjuldyret svaiet litt frem og tilbake med foten godt plantet i mosen og fortalte at også de deltar i eksperimentene. De hadde reist til romstasjonen i noen poser. De skulle visst bare spise grønnsaksjuice i disse posene, så skulle menneskene måle hvordan de hadde det (4). Bjørnedyret så litt betenkt ut og fortalte om en hel gjeng med bjørnedyr som hadde vært med på en måneferd. Noe skjedde og de krasjlandet på månen. Ingen har hørt noe om hvordan det gikk med dem, og det er uvisst om de kan vende tilbake til jorden noen gang (5). Alle tre ble sittende stille en god stund. "Ja, ja, vi har det egentlig ganske fint her i bekken" sa bjørnedyret med et sukk og kikket ut mot horisonten ved enden av steinen.
Fig.1: Bjørnedyr, hjuldyr og rundormer får alle plass innenfor en millimeter. De små prikkene ved 0 cm streken er de samme dyrene uten forstørrelse. I virkeligheten re de nesten gjennomsiktige og derfor vanskelige å få øye på.
Fig.2: En liten bekk ikke langt hjemmefra som er hjemmet til dyrene i denne historien. Bekken har liten vannføring og kan tørke nesten helt ut i perioder uten mye nedbør.
Slik kunne det kanskje ha hørtes ut hvis disse dyrene hadde vært innbyggere i hakkebakkeskogen eller i Ole Brumms hundremeter skog. Bjørnedyret, hjuldyret og rundormen er svært vanlige dyr og finnes nesten overalt. Likevel virker de nok fremmede for de fleste. Grunnen til det er at de er svært små dyr, de fleste godt under en millimeter store (Fig.1). Når de i tillegg er nesten helt gjennomsiktige blir de stort sett oversett selv om det myldrer av dem. De sitter nok ikke i kveldsola og prater på denne måten, men bortsett fra det så er historien sann. Disse dyrene reiser regelmessig ut i verdensrommet og deltar i forskningsprosjekter. De har blitt modelldyr. Selv om de er små og kroppen består av bare ca 1000 celler har de mange av de samme funksjonene med muskler, fordøyelse o.a. som vi mennesker har. Men til sammenligning består vi av milliarder av celler. Fordi de har en såpass enkel oppbygning er det også enklere å å se fysiologiske responser på vektløs tilstand, kosmisk stråling osv. Og fordi de er små er det enkelt å sende dem ut i rommet i en pose eller et rør med litt vann og mat i.
Disse dyrene er også interessante fordi de er mestere i å klare seg gjennom vanskelige forhold. Gjennom millionvis av år har de tilpasset seg et liv i små bekker, dammer og til og med i fuktig mose eller lav. Det som ofte skjer i slike miljøer er at de tørker fullstendig ut. Dyrene trenger å være i vann fordi de tar opp oksygen direkte fra vannet gjennom huden og de kan bare bevege seg og spise i vann. Siden de er så små trenger de bare en tynn hinne med vann. Ved uttørking går de inn i en tilstand som kalles kryptobiose (krypto: skjult, biose: liv) hvor alle livsprosesser er skrudd ned til et minimum og er nesten ikke målbare. Alle organer er pakket sammen i en liten uttørket partikkel. Slik kan de overleve en tørkeperiode og gjennoppta sin aktivitet straks de er under vann igjen. Det har blitt vist at de kan overleve flere tiår i en slik tilstand, og sannsynligvis enda lengre. Hvis vi mennesker skal legge ut på lengre reiser i rommet som varer i hundre eller tusenvis av år kan løsningen være å gå inn i en slik dvaletilstand. Denne metoden er allerede mye brukt i science fiction historier. Kanskje kan vi lære fra dyrene i bekken hvordan det kan gjøres.
Dyrene i bekken i mikroskopet
Bjørnedyr ble først beskrevet av Johann Goeze i 1773, som kalte dem "små vannbjørner", antagelig inspirert av den luskende bjørnelignende gangen. I 1777 gav Lazzaro Spellanzani dem navnet Tardigrada som betyr "sakte gåere". Derfor kalles de også Tardigrader.
Hjuldyr ble først beskrevet i 1696 av John Harris i hans publikasjon fra hans mikroskopstudier av "animalcula", som var et ord mikroskopi-pioneren Antonie van Leeuwenhoek brukte for mikroskopiske dyr. Leeuwenhoek beskrev flere hjuldyr i 1703. Det norske navnet hjuldyr, eller rotatorie, kommer fra det latinske Rotifera (rota: hjul, fer: bærende), som beskriver en krans av flimmerhår som disse dyrene bruker både til å svømme med og å skaffe seg mat. Når flimmerhårene (ciliene) beveger seg i en bølgebevegelse gir de inntrykk av at dyret har et eller flere roterende hjul på hodet. Det Bdelloide hjuldyret på dette bildet viser ikke de to "hjulene" på dette bildet. De er trukket inn for anledningen.
Hjuldyr (Trichocerca sp.) og en kiselalge nede til høyre i bildet